Da jeg selvsikkert erklærte før VM at «jeg kommer ikke til å se én kamp – jeg pleier bare å nettshoppe mens mannen min ser fotball», skjedde det samme med meg som med resten av Norge: Jeg begynte å elske fotball.

For å ha det på det rene: Under innspillingen av Boksen fortalte jeg stolt Frode Grodås at «joda, jeg spilte faktisk fotball fra jeg var sju til jeg var tretten». «Så kult! Hvor på banen spilte du?», spurte han. «Kårner!», svarte jeg uten å blunke. Han lo. Det viste seg at jeg prøvde å si back. Eller egentlig bare forsvarsspiller.

Poenget er: Jeg kan ingenting om fotball.

Likevel satt jeg og gråt da det norske landslaget spilte kamp på kamp - og ikke minst da de kom hjem til jubel fra et samlet Norge.

Jeg vet ikke helt hva det var som traff meg mest, men den hvite ballen som spratt fram og tilbake var det i hvert fall ikke.

Det var mer følelsen av at noe plutselig samlet oss.

Det norske fotball-landslaget og VM var akkurat det vi trengte sommeren 2026. For å si det banalt: Det føltes ut som vi gikk fra å sitte på hver vår tue og hate på alt og alle, alene - til plutselig å elske det samme - sammen. Akkurat da vi trengte det som mest.

For dette har vært et halvår der verden har føltes mørk. Pride-flagg har blitt grillet som ostepølser i felleferien. Kronprinsesser, politikere og kjendiser har blitt korsfestet i offentligheten, Trump har truet verdensfreden, og Marius' mørke liv har tapetsert nettavisene. Kriger har både startet og eskalert og verdensøkonomien har gått en vei: Nedover. Men så, midt i alt dette, kom et norsk landslag som reddet oss. Gutter og menn som var stjerner uten å være cocky. Suksessfulle uten å være ufordragelige. Og tøffe nok til å vise unge gutter at det å være mann slett ikke trenger å være en konkurranse i å være størst, hardest eller høyest. Og som de briljerte.

I en tid der vi lever i hver vår algoritme, hører på hver vår spilleliste og ser på hver vår idiotiske Snapchat-story, fikk vi plutselig ett felles leirbål. Endelig. 

I kveld ser vi finalen. Og ikke minst pauseshowet.

Et show som allerede er hatet av både internasjonale og norske stjerner - mye for å utsette andre halvdel av finalen og flytte fokus over fra det sportslige og på glitter, tant og fjas. Og som NRKs fotballekspert Alexander Schau sa oppgitt etter pauseshowet: «Jeg vil heller se min egen far tørke seg bak enn å se på dette.» Fun fact: Faren hans er skuespiller Finn Schau. Sånn sett, en spennende tanke!

Jeg skjønner kritikken. Det er noe påtatt amerikansk over å presse et popshow inn midt i en fotballkamp som Superbowl gjør hvert år. Samtidig: Jeg elsket det! Vi startet med 67 år gamle Madonna, som leverte det som etter all sannsynlighet var et forhåndsinnspilt minishow, før hun dukket opp på banen i sanntid. Det var stort, harry, overdrevet og fullstendig absurd idet hun stavret seg ut på gressmatten hånd i hånd med Ronaldo og Ronaldinho. Med andre ord: Helt perfekt.

Selv elsket jeg Shakira.

Da jeg skrev det til en venn, at det var «trøkk i Shakira!» svarte hen: «Det tror jeg ikke du har lov til å si uten å ha på deg en tunika fra Zavanna og én kort og én lang øredobb.»

Jeg svarte: «Nettopp. Det er sjelen min sitt antrekk.»

I PAUSEN: Shakira sang VM-låten sin i pausen. Foto: Agustin Marcarian

BTS sang. Justin Bieber gjorde det Justin Bieber alltid gjør: så uanstrengt og kul ut. «Men dritkjedelig!», lød dommen fra sofaen hjemme hos oss. Dem om det.

Ingenting har føltes mer tidsriktig eller mer nødvendig enn dette fotball-VM-et.

Pauseshowet, derimot? Gøy, harry og ganske utdatert.

Skulle man først hatt et popshow, burde kanskje Zara Larsson erstattet Shakira, og Sabrina Carpenter tatt Madonna sin plass. Eller Beyonce og Jay-Z som satt på tribunen for å se på det sportslige.

Men samtidig var det noe befriende med at pauseshowet føltes som et halvhjertet Allsang på Grensen med mange artister som hadde sin storhetstid sist Norge var i et fotball-VM.

Vi får briljere med pauseshowet i EM.