TV 2 skriver om en lukket Facebook-gruppe der tusenvis av kvinner deler bilder og private opplysninger om norske menn. Ifølge TV 2 deles fornavn, alder, bosted og etnisitet. Kvinner spør om mannen på bildet er verdt å møte, og om andre har erfaringer med ham.

Jeg har ikke tilgang til gruppen, og kan ikke vurdere hvert enkelt innlegg. Jeg svarer på praksisen TV 2 beskriver: Menn deles med bilde og private opplysninger i en stor lukket gruppe, uten at de selv får vite det eller kan svare.

La meg ta det åpenbare først: Menn som truer, presser, forfølger, voldtar eller ikke respekterer grenser, skal tas på alvor. Kvinner har reelle grunner til å være opptatt av trygghet når de dater.

Men det er nettopp derfor vi må skille mellom fare og misnøye.

Slik TV 2 beskriver gruppen, handler dette ikke bare om advarsler mot vold, trusler eller alvorlige grensebrudd. Det handler også om kvinner som vil vite om en mann er «verdt å møte», og om det er «en mann for deg eller ikke». Det kan være subjektive datingvurderinger.

En dårlig date er ikke en offentlig advarselssak. En klein melding er ikke automatisk et bevis på farlighet. En mann kan være klønete, uheldig eller rett og slett feil for deg, uten at han bør deles med tusenvis av fremmede.

Alt ubehag er ikke fare.

Det kan finnes kvinner som bruker slike grupper med oppriktig bekymring. Det finnes også menn andre bør advares mot. Men når samme system ikke skiller tydelig mellom fare og dårlig date, overgrep og klein melding, trussel og rykte, er det ikke lenger bare et trygghetstiltak.

Da er det også en digital gapestokk.

Dette engasjerer meg fordi jeg jobber mye med gutter og unge menn. Jeg har møtt mange som kjenner igjen mønsteret: Når menn omtales som problem, risiko eller potensiell fare, blir det ofte tryggest å si minst mulig.

Ikke fordi de ikke reagerer. Men fordi en innvending fort kan bli tolket i verste mening. Da blir det enklere å nikke enn å diskutere.

Det skaper ikke mer ansvar. Det skaper mer taushet, mer avstand og mer mistillit.

Hvis vi vil at gutter og menn skal delta ærligere i vanskelige samtaler, kan vi ikke møte dem som om de allerede står tiltalt.

REAGERER: Andreas Walle. Foto: Privat

Det mest avslørende er hvor annerledes dette ville blitt behandlet hvis kjønnene var snudd. Hvis menn hadde en lukket gruppe der de delte bilder og private opplysninger om kvinner de hadde datet, ville ingen kalt det et moderne fellesskap med positiv funksjon.

Det ville blitt omtalt som digital trakassering. Det ville blitt kalt kvinnefiendtlig. Og det ville vært riktig.

Når Iselin Guttormsen sier til TV 2 at hvis menn synes slike grupper er problematiske, må menn sørge for at det ikke er behov for dem, legger hun ansvaret kollektivt på menn som gruppe. Det er et svakt resonnement.

Menn er ikke én enhet. Vi har ikke felles personalavdeling, kundeservice eller krisemøte hver mandag morgen. Jeg kan ikke svare for en mann jeg aldri har møtt, bare fordi vi deler kjønn.

Foto: Skjermbilde / Facebook

Hvis enkeltpersoner truer, presser eller krenker grenser, må de holdes ansvarlige. Men da får vi snakke om de enkeltpersonene. Ikke gjøre halvparten av befolkningen medansvarlig for at lukkede grupper deler bilder, rykter og private opplysninger om menn.

Vi snakker mye om polarisering mellom kjønnene. Om unge menn som trekker seg unna. Om jenter og gutter som mister tillit til hverandre.

Da kan vi ikke samtidig normalisere grupper der menn deles, vurderes og advares mot som kategori.

Det bygger mistillit.

Det er fullt mulig å advare mot farlige personer uten å lage digitale domstoler. Det er fullt mulig å ta dårlige opplevelser på alvor uten å dele privat informasjon om mennesker til tusenvis av fremmede. Det er fullt mulig å beskytte kvinner uten å gjøre menn fritt vilt.

Dette handler ikke om at menn ikke tåler kritikk. Det handler om noe mer grunnleggende.

Menn har også krav på personvern. Menn har også krav på å bli vurdert som enkeltpersoner. Menn har også krav på at rykter og private historier ikke spres i lukkede grupper uten at de får vite det eller svare.

Kvinners trygghet må tas på alvor. Men kvinners trygghet kan ikke brukes som blankofullmakt til å henge ut menn i lukkede digitale rom.

Begge deler må kunne være sant samtidig.

Det er for dumt at vi stadig legger opp til krig mellom kjønnene. Under VM ser vi det motsatte: Folk står tett i tett, heier, ler, diskuterer dommeren og blir venner igjen før neste angrep.

Kanskje vi burde ta med litt av den normalen inn i datingdebatten også. Slutte å gjøre hverandre til fiender før vi i det hele tatt har møttes.

Det burde ikke kreve ekstraomganger.