Kirkens SOS har mottatt 1.400 færre henvendelser på telefon under fotball-VM, sammenliknet med samme periode i fjor. Mental Helse melder om det samme for sin telefontjeneste. En nedgang i antall henvendelser på telefon fra mennesker som trenger et medmenneske å snakke med når livet er vanskelig.

Johannes Heggland, generalsekretær i Kirkens SOS.

Ett tall forklarer ikke alt, men jeg liker å tenke at nedgangen henger sammen med noe mange av oss har kjent på i det siste: Et nytt inkluderende fellesskap.

I noen uker har Norge vært annerledes. Oslo har vært en ny by. Folk har snakket med ukjente på buss og trikk. Fremmede har klemt hverandre etter scoringer. Jeg er én av de 160.000 menneskene som fylte Slottsplassen og Karl Johans gate mandag kveld for å feire lagets hjemkomst. Et fantastisk og mangfoldig fellesskap der alle var venner og alle hørte til.

Folk har kunnet være med på sin måte – hjemme foran TV-en, på pub, på jobb eller ute i gatene. Færre har opplevd å stå utenfor - og vi har i stedet hatt følelsen av et større vi. Dette liker jeg å tenke på.

Samtidig vet vi at mange har ringt Kirkens SOS også under fotball-VM. Ensomhet og psykisk smerte kan av mange kjennes enda sterkere når jeg og andre skriver om det fine fellesskapet som VM har gitt oss. Vi er altså ikke i mål, men VM har flyttet oss et godt stykke i riktig retning.

Fotball løser ikke psykiske lidelser. Men fellesskap kan gjøre tunge dager lettere å bære. Kanskje er det nettopp dette, tallene fra Kirkens SOS viser oss.

Det er mye en kunne sagt og skrevet om pengemakt, absurde lønninger, tvilsomme ledere og andre negative sider ved fotball på dette nivået. Men det norske laget og støtteapparatet har vist oss – og gitt oss - ekte fotballglede. Et lag som står sammen i tykt og tynt, som både vinner (for det meste) og til sist tapte – som ett samlet lag. Det inspirerer!

Bildene fra folkefesten på Slottsplassen har gått verden rundt. New York Times, BBC, The Guardian, CNN og sosiale medier viser folk som feirer sammen – uten vold, uten hat, bare i pur glede. I tillegg til å være bra norgesreklame, er dette fellesskapet også en leksjon i psykisk helse.

Vi har fått se og kjenne hva fellesskap gjør med oss. Vi har jublet, grått, sunget, og ikke minst har vi rodd, sammen.

Når det neste gang koker i kroppen av frustrasjon eller irritasjon, eller når utfordringer virker uoverkommelige, kan vi spørre:

Hva ville Haaland eller Ødegaard eller Ståle Solbakken gjort? Trolig ville de løftet blikket, samlet laget og sett framover.

VM er over for det norske lagets del. Hva skjer når hverdagen vender tilbake? Blir det stille på bussene igjen? Forsvinner praten med fremmede? Hva skjer med det inkluderende, mangfoldige fellesskapet? Jeg vil gjerne tro at vi denne sommeren har erfart noe som er så verdifullt at vi ikke kan gi slipp. At vi vil ta det med oss videre.

For nå begynner en ny kamp. Kampen for å bevare fellesskapet vi har opplevd under VM.

Kanskje hadde Erling Braut Haaland rett.

Dette kan forandre Norge!

Nå er det opp til oss.