Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Den norske troppen av arbeider-idrettsfolk våknet opp av skuddveksling i gatene utenfor hotellet i Barcelona, der Arbeiderolympiaden skulle arrangeres i juli 1936.

Den spanske borgerkrigen var i gang, etter at fascister og andre reaksjonære høyre-nasjonalistiske krefter tok opp kampen mot den demokratiske republikken.

Etter planen skulle 2000 deltakere fra 22 ulike land delta i Arbeider-OL, som var lagt til den katalanske hovedstaden, 19.–26. juli.

Også tyske og italienske opposisjonelle antifascister skulle delta, og det var en egen jødisk tropp.

Men allerede samme dag som den norske troppen nådde fram, kom meldingen om at fascistiske offiserer hadde startet et kuppforsøk, startskuddet til det som ble en blodig, tre år lang krig.

Les mer: En gang var idrett også klassekamp. Fylt av ideologi og politikk

Motvekt til Berlin-OL

Olimpiada Popular, på norsk omtalt som Folkeolympiaden eller Arbeiderolympiaden, var planlagt som den tredje i rekken.

Tidligere hadde den organiserte arbeideridretten holdt alternative OL i Wien og Frankfurt.

I året 1936 var det et brennende ønske om å vise en annen side ved idretten enn den Nazi-Tyskland skulle presentere i sitt gedigne propaganda-show under det offisielle OL i Berlin i august.

Selv om ettertiden kanskje aller best husker den svarte amerikanske friidrettsutøveren Jesse Owens' triumf da han tok fire gull i det som var planlagt som en framvisning av den ariske rasens overlegenhet, var OL i Berlin en viktig brikke i nazistenes plan for å vise fram Det tredje rikets herligheter.

For den organiserte arbeiderbevegelsen ble det derfor avgjørende å få fram at det fantes et mer ekte OL, et som var trofast mot de olympiske idealene om fred, brorskap og likhet.

Brodd mot borgeridretten

De første tiårene av 1900-tallet bygget arbeideridretten seg opp til å ta opp kampen med den tradisjonelt borgerstyrte idretten.

Arbeiderbevegelsen tok mål av seg til å organisere alle sider ved livet, og idretten var en perfekt arena for å dyrke samhold og å fremme sunne idealer.

Også i Norge sto arbeideridretten sterkt. Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble stiftet i 1924, og var en landsdekkende organisasjon. AIF hadde en sterk politisk brodd mot den borgerlige idretten, som var blitt brukt til å rekruttere streikebrytere under de harde konfliktene på 1920-tallet. Også den militaristiske stilen og lederskapet i borgeridretten som i høy grad var offiserer, vakte avsky i arbeiderkretser.

Engasjementet mot nazistenes OL i Berlin var også sterkt i den norske arbeiderbevegelsen, med høylytte krav om boikott. AIFs offisielle linje var derfor boikott. «Mot krig og fascisme, for frihet, sunnhet og kultur», lød slagordet på plakater som prydet Bergens gater denne sommeren.

Breddeidrett var det viktigste for AIF, men det var også plass til toppidrett.

Til Arbeider-OL i Barcelona var det tatt ut en tropp på 35 mann og en kvinne. De skulle konkurrere i blant annet fotball, friidrett (langdistanse, sprint, diskos og kulestøt), tennis, boksing og bryting.

Skyting utenfor hotellet

Troppen var ledet av Rolf Hofmo og Karl Evang, begge sentrale skikkelser på norsk venstreside.

I et intervju med Arbeiderbladet etter hjemkomsten, fortalte Hofmo om de dramatiske dagene i Barcelona.

Han og romkameraten Gustav Hansen lå på rommet, i dekning for skytinga utenfor hotellet, og observerte hvordan ambulanser senere kjørte i skytteltrafikk med sårede.

«Et pussig intermesso ble vi også vidne til, da en del folkefronttropper marsjerte op. Plutselig blev alle vinduene til gaten fylt av folk som tok til å klappe. Og klappsalvene – hyldesten til arbeidermilitsen og de ordinære tropper – antok slike dimensjoner at vi fullstendig følte oss hensatt til en svær teatersal med øredøvende applaus.»

Marsj med røde flagg

I de første kaotiske dagene av borgerkrigen var det uvisst hva som ville skje med det store sportsarrangementet som etter planen skulle gå på det store stadionet på høyden Montjuïc.

Åpningen ble utsatt fra dag til dag, men 21. juli ble det bestemt at den norske troppen skulle sette i gang med trening. De marsjerte gjennom byen, bak røde og norske flagg.

Rolf Svendsen, friidrettsutøver fra arbeideridrettslaget Sleipner i Oslo, beskrev det slik:

«(Vi) marsjerte til de andre hoteller hvor utlendingene bodde og det blev til slutt en mektig solidaritetsdemonstrasjon med det spanske folk hvis nyvunne demokratiske rettigheter var truet av fascistiske kuppmakere.

Demonstrasjonen blev møtt med en enestående jubel og hyldest fra befolkningens side.

Vi sang Internasjonalen og de få arbeidersanger som vi alle kunde og der hvor vi slapp op for sanger, klemte vi i med et litt fjollet talekor, noe med: 'heja, heja, heja. Gå nu på! Mere mål vi venter på!'.

Det klang taktfast og spanierne var mektig imponert, mens vi sant å si var litt flaue over at vi ikke hadde bedre innøvde paroler å slynge ut.»

Idrettsutøverne fikk merke at krigen var kommet dem helt inn på livet. Under trening på en tennisbane, ble det åpnet ild. Beslutningen om å forsøke å komme seg tilbake til Norge, ble tatt.

Måtte gi opp

Samtidig meldte de spanske arrangørene at de ikke lenger maktet å gjennomføre som planlagt.

Kampene mellom forsvarerne av republikken og kuppmakerne hardnet til, og den lovlige regjeringen sendt ut oppfordring om å melde seg til tjeneste.

Mange av de unge, spanske idrettsutøverne hadde sluttet seg til folkemilitsen, og flere av dem ble drept i kampene. Resultatet var at olympiaden ble avlyst.

Den norske troppen fikk hjelp til å komme seg ut av Spania, med båt til Frankrike og videre hjem til Norge. Flere norske idrettsfolk fra AIF skulle senere reise til Spania som frivillige for republikken.

Rørleggeren, kommunisten, femkamputøveren og diskoskasteren Rolf Eriksen hadde vært i troppen til Folke-Olympiaden, og ble del av Thälmann-bataljonen (som besto av tyske antifascister og mange skandinaver) i den internasjonale brigadene.

«Den storvokste atleten blei fin tilvekst til kompaniet, da han uten å anstrenge seg kastet granatene dobbelt så langt som sine medsoldater», skrev en sambygding om Eriksen.

Drøm om OL i Oslo

Sommeren 1937 ble den tredje Arbeiderolympiaden avholdt i Antwerpen. En av de sportslige prestasjonene der, var sølv til det norske fotballaget.

Andre verdenskrig sørget for at det ikke ble flere alternative olympiader i arbeideridrettens regi.

Under arrangementet i Antwerpen ble det lansert et forslag om å legge den fjerde Arbeiderolympiaden til Oslo i 1943, da det ble ansett som trygt med tanke på faren for fascistiske kuppforsøk.

Men heller ikke den olympiske drømmen ble virkelighet. Og da verdenskrigen var over, gikk norsk arbeideridrett og borgeridrett sammen og stiftet Norges idrettsforbund.

KILDER:

Stig Audun Hansen: Folkeolympiaden i Barcelona 1936, Arbeiderhistorie 1992
Jostein Moen og Rolf Sæther: Tusen dager
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Den spanske borgerkrig – Arbeiderolympiaden
Johannen Nymark: Den andre olympiaden, NHH bulletin
SNL og Wikipedia