Den 12. mars 1942 setter verkstedarbeider Johan Holm seg ned ved et bord i Langesund for å fylle ut en søknad som skal forandre livet hans for alltid.

35-åringen ber om å bli medlem i Nasjonal Samling (NS).

En underskrift som på kort tid skal ødelegge forholdet hans til store deler av familien, nære venner og gode kolleger.

At den rause og populære verkstedarbeideren plutselig skulle spille på lag med fienden, var for mange uforståelig.

Hva i all verden hadde plutselig skjedd med hedersmannen mange var så glade i?

– De var helt sjokkert. Ikke den kjekke karen. Det var det jo ingen som kunne skjønne, sier Grete Anker Grande.

Hun ble født to år etter krigen, og er datter av Johan Holm.

Farens mange mareritt under oppveksten husker hun fortsatt.

– Det var mor som bestemte når vi kunne snakke med han. Han trengte mye ro, minnes hun.

Som voksen har hun forstått at de vanskelige drømmene handlet om det han hadde opplevd under krigen.

Som NS-medlem gikk Holm i uniform gjennom Langesunds gater. Den nyutnevnte politimannen fremstod som en svoren nazist.

Snart fikk han stadig større ansvar og verv på vegne av tyskerne.

Mange i Langesund mente han var en av fiendens viktigste menn i byen.

De færreste visste hvor mye han egentlig ofret.

En hemmelighet han måtte leve med til han døde i 1978.

– De skulle bare visst, sier datteren.

Johan Holm drev nemlig et livsfarlig dobbeltspill.

Han var på ingen måte nazist, men hadde blitt rekruttert til den topphemmelige XU-gruppen som infiltrerte tyskerne.

Dette var den største av etterretningsorganisasjonene som arbeidet for norske og allierte myndigheter under okkupasjonen.

Som politimann var Holm i posisjon til å advare om razziaer og arrestasjoner av medlemmer i Milorg.

Han varslet også motstandsfolk som kjørte med mistenkelig last i bilen om tyske veikontroller.

I tillegg leverte han blant annet detaljerte tegninger av Heeres küstenbatterie 984, det tyske kystbatteriet på Langesundtangen, til XU.

Historien om hendelsene i Langesund er hentet fra den ferske boken «Bundet av taushet», ført i pennen av forfatter Asbjørn Jaklin.

Han har skrevet flere bøker om andre verdenskrig.

I forbindelse med historien om XU har han vært i kontakt med en rekke kilder og trålet dokumentasjon i jakten på svar om hva som egentlig skjedde.

Han forteller at Holms arbeid ga de allierte viktig informasjon.

– Han gjorde en formidabel innsats for Norge, mener Jaklin.

Holm ble ofte et maktesløst vitne til mange av tyskernes grusomheter i området, uten å kunne gripe inn der og da.

– Han måtte overvære tortur og andre forferdelige hendelser. Og så måtte han velge om han skulle spare ett liv eller redde mange flere, sier datteren.

– Det var en klemme han sto i hele tiden. Det må ha vært veldig vanskelig, sier hun.

Datteren synes ikke det er vanskelig å forstå at folk hadde lite til overs for faren, all den tid de trodde han hadde vært en «ekte» nazist.

– De trodde jo at han var på tyskernes side.

På tampen av krigen, nærmere bestemt senvinteren 1945, ble hans dobbeltrolle røpet av en angiver.

Kort tid senere dundret tjenestemenn fra det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo på døren i Skarpenordveien hjemme i Langesund.

Familien ble vettskremt, men Holm visste råd.

Han kravlet ut av et loftsvindu og gjemte seg på taket. Det skal ha vært månelyst den natta, men politifolkene kom ikke på at taket kunne være et egnet gjemmested.

– Senere gikk turen til skogs så raskt det lot seg gjøre, der han gjemte seg i en barhytte til krigen tok slutt, forteller forfatteren.

Mens andre motstandsfolk ble hyllet for innsatsen etter frigjøringen i mai 1945, måtte dobbeltagentene i XU skrive under på at de ikke skulle røpe hva de hadde holdt på med under krigen.

Det er anslått at omkring 2 400 personer totalt var tilknyttet organisasjonen i løpet av hele okkupasjonstiden.

– Kun et fåtall fikk i oppdrag å melde seg inn i NS, understreker Jaklin.

I motsetning til de mer synlige motstandsfolkene i Milorg eller Kompani Linge, fikk ikke XU-agentene oppleve heltestempelet eller den offentlige takken.

Agentene underskrev i stedet erklæringer om streng taushet.

Holm ble riktignok frikjent under landssvikoppgjøret, men det hjalp lite i Langesund, der folk fortsatt trodde han var nazist.

– Han var jo så smart at han forsikret seg om at myndighetene i Stockholm og London visste den egentlige grunnen til at han gikk inn i NS. Men folkedommen ble han jo aldri kvitt. Han døde derfor som stornazisten i Langesund, sier forfatteren.

Det var ikke bare han selv som fikk problemer som følge av innsatsen under krigen.

Familien fikk også gjennomgå.

– De fikk urimelige belastninger. Familien turte ikke møte folkesnakket, og isolerte seg, forteller Jaklin.

Selv om Grande ble født etter at krigen var over, fikk hennes eldre søsken høre det i gata da freden kom.

– Broren min våget seg nesten ikke ut, forteller hun.

De første årene etter krigen fortsatte familien å bo i Langesund, men med tiden ble det for tøft for foreldrene å takle folkesnakket og utfrysingen de ble utsatt for i den lille kystbyen.

Først gikk turen til tjeneste i Tysklandsbrigaden. Siden ble det mange år i Nord-Norge og Trøndelag, der Holm fikk en militær karriere.

Faren snakket lite om de vanskelige minnene foran barna, men moren hennes har i ettertid fortalt om det hun visste.

– Det var nesten ingen som fikk vite noe. Men min mor og noen få andre visste. De støttet far gjennom hele livet, forteller datteren Grete.

Selv søkte Holm om krigsskadeerstatning etter krigen.

Dette begrunnet han med tap av ære og aktelse i lokalsamfunnet, forteller Jaklin.

– Det er en veldig sterk formulering, som på nøkternt vis forteller hva slags belastninger han og familien ble utsatt for, mener Jaklin.

At taushetserklæringen fortsatte de første årene etter krigen er godt begrunnet, mener Jaklin.

Mens det ble fred i Europa i mai 1945, raste andre verdenskrig fortsatt i Asia og Stillehavsregionen. Den kalde krigen mot Sovjetunionen var også en helt sentral årsak.

XUs nettverk, kart og etterretningsmetoder var viktig informasjon med tanke på det nye trusselbildet.

– Det helt uforståelige er jo hvorfor denne taushetsplikten varer helt til 1988, sier han.

Forfatteren har gjort mange forsøk på å få innsyn i dette, men fått gjentatte avslag.

– Det mest sannsynlige er rett og slett at disse folkene etter hvert gikk i glemmeboka, mener Jaklin.

Først i 1988 ble den strengt graderte taushetserklæringen opphevet av daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap), som ga en offisiell takk og honnør til XU-agentene for deres livsfarlige innsats.

Men anerkjennelsen kom ti år for sent for Johan Holm. Han gikk bort i 1978, og fikk aldri oppleve å bli renvasket i sin egen hjemby.

På sine eldre dager valgte ekteparet likevel å flytte tilbake til Langesund, uten at de noen gang følte seg helt akseptert igjen i kystbyen.

NRK har spurt Forsvarsdepartementet om årsaken til at XU-agentene ikke fikk snakke om det de hadde gjort under krigen før i 1988.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) svarer ikke på hvorfor, men uttaler i en e-post at han mener XU-agentene gjorde en uvurderlig innsats for Norges frihet under andre verdenskrig.

Les hele svaret her:

For datteren Grete Anker Grande er det sårt å tenke på at faren og familien måtte bære den tunge børen alene.

– At han og de andre som ofret så mye under krigen måtte ta med seg hemmeligheten i døden, er uforståelig. Jeg synes det er helt fryktelig at han aldri fikk den æren han fortjente mens han levde, sier hun.