Når man begynner å tenke at ting var bedre før, da har man kanskje blitt gammel?

Jeg husker selv hvor dritkjedelig det var å sitte i baksetet mens pappa fylte bensin. Men kjedsomheten tvang frem nysgjerrighet: Hvordan fungerer egentlig telleverket på bensinpumpen?

Hva betyr kr/L? Hvor mange liter går det på tanken? Hvorfor kan man ikke bruke åpen ild på en bensinstasjon?

Eller når man pyntet juletreet: Hvorfor slukker alle juletrelysene når vi skrur ut én lyspære? Og hvorfor slukker ikke alle lysene i huset når man trekker ut stikkontakten til leselampa?

I skolen snakker vi mye om elevmedvirkning og motivasjon, og elevene skal lære bedre når vi tar utgangspunkt i deres egen erfaringsverden.

Men hvilken erfaringsverden er det egentlig vi voksne – ja, jeg er lærer, men også pappa – har gitt barna våre siden Steve Jobs introduserte iPhonen i 2007?

På sommerferie lå vi i telt og lot som vi sov mens vi lyttet til de voksnes diskusjoner, som sakte gikk over i røverhistorier.

Vi ble sittende i bursdagsselskapene og høre på voksenskravling, for vi fikk ikke gå fra bordet.

I helgene ble vi nærmest kastet ut etter frokost. Vi lekte i sandkassa, bygde pil og bue, klatret i trær, snekret olabiler, og da vi ble eldre, måtte vi klippe plenen.

På slutten av 90-tallet dro jeg på romjulstur i Tydalsfjellene med ungdomsgruppa til Trondhjems Turistforening. Vi var 12 ungdommer mellom 15 og 17 år. Turlederen vår var 16.

Vi tok buss, gikk i fjellet og var totalt uten kontakt med omverdenen. Været ble elendig, vi måtte legge om ruta i mørket, før vi fikk overnatte i et klubbhus i ei fjellbygd, søkkvåte etter at snøen gikk over til regn.

Da vi kom hjem tre dager senere, ante ikke foreldrene våre hva vi hadde vært gjennom.

I dag hadde det vært en reality-episode verdig. Var det risikofylt? Det er mulig, uten at vi opplevde det slik. Vi tok ansvar, passet på hverandre og kom hjem mange erfaringer rikere.

Hva har vi erstattet disse stundene med?

En svært beskyttet tilværelse og en smarttelefon. En dopaminmaskin som fjerner hvert minste snev av kjedsomhet før tanken i det hele tatt har rukket å streife en nysgjerrig idé.

Men beskyttelsen er kanskje innbilt.

Vi tror de søte små alltid bruker sykkelhjelm. At de holder løftet sitt om aldri å stå tre stykker på en elsparkesykkel og at vi har oversikt over hva som skjer på mobilen.

Samtidig kan rusmidler skaffes på to minutter på Snap.

I begynnelsen av juni tok vi med en flott gjeng med niendeklassinger på friluftslivstur i tre dager. 35 elever og null mobiltelefoner. Vi ønsket å gi dem en opplevelse av å være avkoblet.

På bussturen inn mot fjellet hørte vi plutselig elevene diskutere hvor grønt det var. De oppdaget hjort, sau og fugler.

Etter halvannen time utbrøt en elev: «Så lenge har jeg aldri sett ut av et vindu når vi har kjørt bil før.» Nei, nettopp.

Da kvelden kom, ble plastposer fylt med lyng og brukt som fotball. Plasttallerkenen ble til frisbee. Quizboka ble funnet fram. Det ble lekt gjemsel og boksen går.

Rundt bålet var det meditativ spikking. Praten gikk livlig, og den siste kvelden var det flere som ønsket at turen varte lenger, og at vi kunne hatt flere slike turer.

Det var en tur med tårer, svette og tunge sekker – men også med et fantastisk samhold og pannekaker av svært høy kvalitet.

Smarttelefonen blir introdusert i tidlig alder for svært mange barn. En dings som sørger for umiddelbar tilfredsstillelse, og som gjør at alternativene oppleves grå og kjedelige.

Som lærer i matematikk og naturfag ser jeg konsekvensene daglig. Å undervise i biologisk mangfold føles som å gå i oppoverbakke – når gran og furu bare er «juletre».

Fugler blir i beste fall pippipp eller ørn. Hestehov og løvetann er bare en «gul blomst» ingen ser forskjell på.

Fisk er «æsj», og flo og fjære møtes med et skuldertrekk. En analog klokke er det de færreste som kan lese.

For hvorfor skal de lære alt dette, når alt uansett finnes på nett?

En gjenganger til matematikkeksamen på 10. trinn har vært å ta utgangspunkt i en grunnmur og beregne lengder, diagonaler og arealer.

Men når flere elever ikke klarer å løse disse oppgavene fordi de rett og slett ikke vet hva en grunnmur er, da mangler de ikke bare den konkrete kunnskapen. De mangler selve fundamentet å bygge sin videre forståelse på.

Dette er ikke barnas skyld. Det er vi voksne som må ta ansvaret.

De mangler de fysiske knaggene i livet til å henge teorien på, slik at de kan utvide sin forståelse av verden. Kunnskap krever erfaring, og erfaring krever tid og tilstedeværelse.

Jeg utfordrer alle foreldre til å gå inn på skjermtiden til barna sine i kveld. Gjør en liten regneoperasjon: Fire timer på telefonen hver dag i et helt år tilsvarer omtrent to måneder i strekk, døgnet rundt, foran en skjerm.

Dette er tapt kjedsomhet. Det er tapte muligheter for refleksjon, erfaring og nysgjerrighet. Det er tapte muligheter til å lage de knaggene man trenger for å se sammenhenger.

Skolen vil nok dessverre aldri klare å kompensere for all den erfaringen man før fikk gratis på fritiden.

Jeg sier det til mine egne tenåringer hjemme: Dere kommer til å bli rasende på vår generasjon når dere selv blir voksne, fordi vi lot dere holde på med de telefonene hele tiden.

Akkurat nå er samfunnet bekymret for nedgangen i lese- og regneferdigheter, og kunnskapsnivået til norske barn generelt. Årsaksbildet er sammensatt og til dels komplisert, selv om de politiske løsningene ofte kan fremstå enkle.

Men etter min mening er en av hovedårsakene åpenbar: Telefonen har stjålet kjedsomheten vår. Den må vi våge å gi barna tilbake.

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg.Retningslinjene finner du her.