Folk var så stille, så stille. Aldri har jeg opplevd Oslo på denne måten – alvorlig, nesten andektig, og så kom plutselig applausen.

Utenfor Domkirken sto folk tett i tett. 5G-nettet hadde brutt sammen, så vi kunne ikke se hva som foregikk inne i kirken, men det gjorde ikke så mye. Store høyttalere gjorde at vi hørte kor- og visesang og følelsesladde taler.

Så var det over. Fortsatt hersket stillheten utenfor mens kong Haralds båre ble fraktet videre til Akershus festning, helt til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kom ut på kirketrappen med sin kone Olena.

Da brøt de som sto nærmest, ut i spontan applaus. Det føltes riktig og feil på en gang. Dette var jo en gravferd, samtidig som Zelenskyj brakte verdens alvor til Norge den dagen. Sikkert er det at applausen kom fra hjertet til dem som sto der.

Hva Zelenskyj tenkte, vet jeg ikke. Men kroppsspråket hans tyder på at han slapper av når han besøker Norge eller noen av de andre nordiske landene – som om han kan legge fra seg noen av sine verste bekymringer i noen timer og snakke med venner. Det kan han jo også.

Hjemme i Ukraina har alt blitt farligere. Ukraina har ikke nok luftvern til å beskytte seg, og Russland har blitt mer hensynsløse. Angrepet på togsettet nær grensen til Polen med flere internasjonale kjente politikere i nærheten, inkludert vår egen statssekretær, forteller om økt risikovilje fra russisk side.

Norge nølte litt i krigens første uker, men har gradvis gått over til å bli en av Ukrainas viktigste økonomiske og politiske støttespillere. Med vårt forhold til Russland, preget både av dialog og avskrekking gjennom Nato, var ikke det helt selvsagt.

Russlands åpne aggresjon mot Ukraina gjorde at resten av Europa også har måttet tenke nytt om egen sikkerhetspolitikk, og ingen steder er det så tydelig som i den nordlige delen av kontinentet.

Sverige og Finland ble Nato-medlemmer i en fei. Enda mer gjennomgripende er det i Tyskland, som har gjennomgått et historisk skifte – sitt «Zeitenwende» – som innebærer en stor opprustning og gjør at Tyskland er på vei til å bli Europas desidert største militærmakt.

Sammen med de baltiske landene og Storbritannia har disse landene også blitt ryggraden i støtten til Ukraina etter at USA trakk seg ut.

En rapport fra februar 2026 fra Kiel-instituttet, som følger støtten til Ukraina tett, viser dette tydelig. Både i absolutte tall og i andelen av den totale økonomien som brukes på støtte til Ukraina, ligger disse landene høyest.

Tyskland og Storbritannia er viktigst i absolutte tall, mens EU har blitt en viktig institusjonell bidragsyter.

Det er i lys av dette vi må se Russlands stadige verbale angrep på britiske myndigheter, og hvordan de nå prøver å skremme Tyskland og tyske velgere bort fra støtten til Ukraina.

Det ytterliggående partiet AfDs valgseier i delstaten Sachsen-Anhalt viser at det også finnes dype, russiskvennlige strømninger i Tyskland som på sikt kan svekke støtten til Ukraina hvis partiet vinner frem politisk.

Historien gjentar seg ikke, men rimer ofte. De nordeuropeiske landene har tidligere vært innblandet i kriger mot Russland, dog under helt andre forutsetninger.

Det er ikke første gang Ukraina er en slagmark, som under det avgjørende slaget mellom det svenske storriket under Karl 12. og Peter den stores Russland.

Det avgjørende slaget om herredømmet i det nordøstlige Europa ble avgjort i Poltava i dagens Ukraina i det som ble kjent som Den store nordiske krigen. De svenske styrkene led nederlag, og Russland etablerte seg for første gang som en stormakt langs Østersjøen og i det nordøstlige Europa.

Den gangen var alliansene langt mer flytende, og Danmark-Norge sto på russisk side mot det svenske storriket, men vi lever fortsatt i den verdenen som ble skapt da.

Russlands overordnede mål strekker seg også denne gangen langt utover Ukraina. Nå handler det om å omgjøre verden som ble skapt etter Berlinmurens fall.

Da forsvant den russiske innflytelsen og herredømmet over store landområder i det nordlige og østlige Europa, og disse landene fikk bestemme sin egen skjebne. Det er dette det egentlig handler om når Vladimir Putin og russiske ledere sier de vil endre den europeiske sikkerhetsarkitekturen.

Ukraina-krigen har naturligvis også fortsatt en global side. USA klarer ikke å trekke seg helt ut av konflikten. Ukraina er helt avhengig av de amerikanske våpnene Europa betaler for. Indias statsminister Narendra Modi ba nylig Putin om å skape fred mens TV-kameraene var på.

Nord-Korea har blitt en viktig alliansepartner for Russland og er tatt inn i varmen igjen av både Russland og Kina. Det endrer i sin tur maktbalansen i Asia, for å nevne noe.

Men som Zelenskyjs tilstedeværelse og rolige marsj bak kong Haralds båre bærer bud om: Det er på våre breddegrader vi kjenner sterkest på denne krigens alvor, og det er her vi kommer til å merke krigens utfall mest.