DALLAS (TV 2): De møtte opp for å se Messi. Så eksploderte det.

30 minutter var det han trengte. Jeg trodde jeg var forberedt. Likevel ble jeg blåst av banen.

Desibel-nivået da Lionel Messi satte inn 3-1 mot Jordan sprengte skalaen. Men det var ikke det villeste øyeblikket.

JUBEL: Messi begeistret i Dallas. Foto: Hannah McKay / Reuters / NTB

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Det skjedde da Lionel Messi lettet på rumpen og begynte oppvarmingen. 

MESSI: Messi forbereder seg på å entre banen til jubel fra 70 000 tilskuere. Foto: Hannah McKay / Reuters / NTB

Ni av ti på stadion hadde kledd på seg Argentina-drakt med Messi 10 på ryggen.

En sekt-lignende tilbedelse og taktfaste «Messi, Messi, Messi»-rop fylte tribunen. 70.000 tilskuere hadde møtt opp for å se fotballikonet i aksjon. For selv om Messi startet kampen på benken og Argentina allerede var gruppevinnere, var forventingen at landslagssjef Lionel Scaloni skulle slippe Messi løs på et tidspunkt. 

I Boston satt Erling Braut Haaland på benken i 90 minutter. I Dallas viste klokka 59:59 da Lionel Messi knøt lissene, fikk kapteinsbindet av Nicolás Otamendi og jogget inn på gressteppet.

Håret er kortere og tatoveringene flere enn da han først slo gjennom på den internasjonale scenen. Trebarnsfaren på 39 år har spilt fotball på det ypperste nivået lenger enn Facebook og Instagram har eksistert i Norge.

Aldri har fotballverden sett en spiller med en så unik og velutviklet forståelse av tid og rom. Messi flyter på gressteppet og berører ballen like forsiktig som man holder en nyfødt baby. Hodet snurrer rundt konstant. Han ser etter nye løsninger, nye måter å demontere forsvarsmuren på. Utstyrt med innebygget vidvinkel finner han åpninger som egentlig ikke eksisterer.

Uten ball er Messi passelig uengasjert. Han tusler rundt før han plutselig befinner seg helt aleine. Pussig nok er det da han får ballen. Bryteren skrus på, beina går som trommestikker, publikum sitrer av forventning.

Det er VM, men det kunne like gjerne vært i skolegården når klokken har ringt og første mål vinner. 

Lionel Messi er fus i alt og den som bestemmer lagene. Selvfølgelig skulle han ta frisparket. 

Blikket var rettet mot det lengste hjørnet. Et perfekt vektet tilslag. Like følsomt og bestemt som da Michael Jordan prikket inn de avgjørende poengene mot Cleveland Cavaliers i 1989. «The shot» funker også i 2026.

Når Argentina hadde ballen, spaserte Messi stort sett på feil side av offsidegrensen. Men det gikk styggfort når han først engasjerte og involverte seg.

Verken mannsmarkering eller soneforsvar biter på Argentinas nummer 10. Han har tilsynelatende god tid uansett hvor på banen han befinner seg. Rykket er ikke like ekstremt som i glansdagene, men evnen til å forutsi hvor forsvarsspilleren vil plassere føttene sine og gjøre utslaget har bare blitt enda mer skjerpet med årene.

I over tjue år har han tatt forsvarsspillere på feil fot, danset slalåm forbi fysiske beist og vridd ballen - med største selvfølgelighet - bort i lengste hjørne. Overblikket og pasningsfoten har han alltid hatt. 

Det er som om Messi har kalkulert motstanden i hvert eneste gresstrå før han slipper kulen.

Den magnetiske kraften mellom føttene til Messi og ballen kunne vært gjenstand for et omfattende forskningsprosjekt. Det er et vennskap som startet i Rosario, blomstret i Barcelona og som fortsatt leverer øyeblikk man må gni seg i øynene av.

Det er bare å nyte Messi i hans siste VM. For det blir vel ikke flere?